Følelser for en som er død

I dag leste jeg en post på Instagram om hvordan man snakker om de døde. Vi skal jo ha respekt for de døde og ikke snakke stygt om dem. Posten sier implisitt at selv monstre blir til helgener når de dør. Noe som ikke er så greit for de som har opplevd monstrene. Det fikk meg til å tenke på bestefar. Han var ikke et monster, men heller ingen helgen.

Jeg tenkte jeg vil dele litt om det her. Jeg har faktisk ikke snakket med noen venner om dette. Bortsett fra bestevenninnen min på barneskolen. Jeg nevnte i en setning at bestefar døde for en stund siden. Hun lurte på hvorfor jeg ikke hadde sagt noe før. Grunnen var at bestefar døde i høstferien. Da vi kom tilbake på skolen hadde venninna mi brukket beinet og hinket rundt på krykker. Er vel ikke så vanskelig å tenke seg hvem som fikk mest oppmerksomhet da? Er det ikke rart, vi snakker ofte med venner om foreldrene våre og søsken, hvis vi har dem. Men vi snakker lite om besteforeldrene våre, selv om de betyr mye. En trygg mann jeg er glad i dør da jeg er 10 og ingen av mine venner vet at han har vært i livet. Og ingen vet hvilke følelser jeg og andre i familien har om ham.

Bestefar døde da jeg var 10 år. Han fikk lungekreft. Han fikk diagnosen, valgte å si nei til behandling og valgte å ikke fortelle det til noen, selv ikke til samboeren. Et halvt år senere havnet han på sykehuset og det var da vi fikk beskjed om at han var syk. Min sterke, friske bestefar lå plutselig i en sykehusseng, med slanger ut og inn alle steder det er mulig og bevistløs. Et lite sjokk for en 10-åring, men jeg har alltid vært glad jeg fikk bli med. Jeg vet ikke helt om jeg hadde trodd på at han var dø om jeg ikke hadde sett han der i sykesengen. Dagen etter døde han. Hans samboer, som var på ferie. Hadde hun visst han var syk hadde hun aldri reist på ferie. Da hun fikk vite han lå på sykehuset prøvde hun å få tak i flybillett, men rakk ikke hjem før han døde. Hvorfor han valgte å holde det skjult er det ingen som vet. Men det var ikke det eneste han ikke fortalte.

Bestefar var fra Nord-Norge. En sommer ble min søster og jeg med opp dit. På veien var vi innom noen han kjente. Det var en ung dame, som hadde en liten sønn. Hun bodde på et fint sted med stor uteplass. Jeg koste meg skikkelig de dagene vi var der. Senere har vi fått vite at hun dama er tanta mi. Pappa har flere halvsøsken (alle med forskjellig mor), og vi har ikke visst om dem før lenge etter bestefar døde.

Bestefar dro fra bestemor da pappa var 1, 5 år og hun var gravid med tante. Bestefar ville ikke ha noe med pappas helsøster å gjøre. Han var overbevist om at hun ikke var hans. Pappa har aldri savnet faren sin. Han vokste opp med bestemors store familie. Han hadde mange onkler som dekte behovet for en far. Det var først etter at pappa og mamma ble gift at bestefar tok kontakt. Hadde det vært opp til pappa hadde det ikke blitt noe mer. Men mamma forstod ikke helt det, og oppmuntret til mer kontakt. En ting hun senere har sagt hun angrer på.

For meg og min søster var han en god bestefar. Han hadde også en samboer vi alle ble veldig glad i. Men han brydde seg ikke noe om mine yngre søsken. Om det hadde endret seg etter hvert, vet vi ikke. Men det er tvilsomt. Han har jo ikke brydd seg om noen av de andre barnebarna. Bestefar var nok også god mot sin samboer. Jeg tror de hadde det veldig bra sammen. Kanskje han endelig fant ro hos henne. Noe han ikke klarte hos alle de andre han prøvde før henne.

Men han var ikke god mot alle andre. Han var periodedranker, og da kom det ganske stygge telefoner til mamma. Og det var bare noe av det han gjorde. Man kan tenke at barn ikke får med seg alt som skjer. Man prøver å skjerme dem. Og mine foreldre prøvde nok på det samme. Jeg kan ikke huske at det ble snakket negativt om bestefar eller at jeg opplevde bestefar på en negativ måte. Likevel husker jeg at jeg tenkte da bestefar døde, “hvorfor gråter du mamma, han var jo ikke noe snill med deg?” Jeg husker også jeg satt i begravelsen og så meg rundt. Jeg tenkte at jeg og stebestemor er kanskje de eneste her som har grunn til å gråte, men jeg er den eneste som ikke gråter. Samlingen etterpå, som var hos bestefars søster, som jeg verken har møtt før eller etter, var overraskende lystig. I hvert fall sånn jeg husker det.

Selv om mamma kan nevne gode stunder de hadde og gode egenskaper han hadde, tenker hun nok ikke på han som en god person. For pappa tror jeg han er en ikke-person. Alle bestefars søsken er døde. Hans samboer er død. De som sitter igjen er barn og barnebarn han forlot. Jeg har ikke snakket med min søster om hva hun tenker om han. Hun er eldre enn meg og fikk nok se mer av det negative. Mine yngre søsken har ingen minner. De så han jo bare på felles familiemiddager. De var aldri på besøk hos han alene. Og de var såpass små at det uansett er begrenset med minner fra den tiden.

Som voksen er jeg glad han døde da han gjorde. Hadde han levd lengre ville jeg blitt voksen nok til å se de andre sidene hans og ville nok hatt et helt annet minne om ham. Kanskje jeg ikke ville hatt noe med ham å gjøre. Kanskje hadde jeg blitt skikkelig sint på ham og skuffet. Kanskje hadde jeg selv fått personlige, negative erfaringer med ham.

Men det er 10 år gamle meg som husker han og alle de gode stundene vi hadde. Kanskje er jeg den eneste levende som sitter igjen med tanken om at han var en god person.